Innspillscafe om kulturminneplan

Tid og sted

29. mars kl. 14.30 - 18.00 inviterer arbeidsgruppa for Kulturminneplan i Rennebu til åpen innspillscafe i kultursalen. Her kan du komme og gå som du vil innen åpningstiden.

Hva skjer?

Vi har delt inn planarbeidet i ulike tema, hvert tema vil ha en egen "stasjon"(les: bord) i kultursalen og arbeidsgruppa vil ha med tekst, bilder, ting og aktiviteter til de ulike bordene.

I tillegg blir det enkel servering, en bra anledning for spennende kunnskap og opplevelser til ettermiddagskaffen.

Hvorfor bør du komme?

Vi ønsker å få gode ideer og innspill til hva som bør være med i Rennebus første kulturminneplan. I tillegg er det viktig at planen inneholder gode tiltak som vil bidra til å gjøre kulturhistorien vår kjent for flere. Skal vi tilrettelegge flere kulturstier? Har vi populære turmål som burde vært løftet opp enda mer? Kan vi formidle tradisjoner gjennom filmsnutter? Hva er og har vært "typisk Rennebu"?

Arbeidsgruppa tror rennbyggen sitter med mange gode ideer og spennende kunnskap - det håper de du vil dele med flere.

Om du er nysgjerrig på kulturminner og vil lære mer er også dette en god grunn til å ta turen denne dagen/ettermiddag. Enormt med lokalkunnskap vil være samlet og som gjerne deles med flere.

Arbeidsgruppa for Kulturminneplan i Rennebu

Oddbjørn Gorsetbakk

Inger Bjørnås

Oddvar Halgunset

Aanna Krihke Renander

Ottar Ryen

Marit Bjerkås, sekretær for arbeidsgruppa

Tema og områder

Eldre tid

Yngre Steinalderen (4000-1700 f.Kr.)
De eldste minner om menneskelig bosetting i Rennebu fører oss tilbake til den senere tid av yngre steinalderen. De består for den største del av økser av sten som er forsynt med et boret hull for skaftet. Funn av slike økser kjenner vi fra Ry, Hårstad, Stamnan, Uv og Havdal. Dessuten er det fra Voll bevart en ganske stor øks av sten uten skafthull og med hulslepen egg, og en slipesten av steinalderform.
På Krokhaug på Innset ble det funnet en beinknuser – et redskapet redskap til å knuse all slags frossent kjøtt og fisk.

På Flå er det funnet et hengesmykke av skifer som kjennes fra yngre steinalder.

I Innerdalen ble det foretatt arkeologiske utgravinger i forbindelse med Orklautbyggingen (for det meste i Kvikne). Her ble det funnet spor etter menneskelig aktivitet helt tilbake til 4900 år f.Kr., men kun kortvarige opphold.

Bronsealderen (1700-500 f.kr.)

Bosetningen har nok fortsatt gjennom hele bronsealderen. På gården Gunnesøy, ved Gautvella, er det funnet gjenstander fra sen bronsealder – en stor halsring, ei stangnål, en stangknapp, en spydspiss, to små økser, en meisel og et stykke bronseblikk.

På Brudal i Seierdalen er det funnet en halsring av bronse.

Eldre Jernalderen (500 f.Kr.-550)

Fra jernalderen kan vi følge spor av bosetningen helt fram til vår tid.
Spydspisser er funnet på Refshus, Kjønnan, ved Bakken i Vollagrenda, Sundset og Gunnesøy.
En ildslagningsstein er funnet i en bekk ved Gorset, i en grav på Stamnan og i en branngrav på Ytterhus.
I en kvinnegrav fra 300-tallet er det funnet en bølylespenne og et spinnehjul av bronse.
Ved Skjepphaugen er det lokalisert tufter etter et langhus og flere grav- og rydningsrøyser.
I Kjønnmoen er det hustufter og gravrølser etter gårdsanlegg

Yngre Jernalder (550-1050)

En skålformet spenne av bronse er funnet på Tverdal, et sverd i en branngrav på Mærk, en større samling av saker av jern på Herrem, en stålspenne et sverd og en spydspiss på Voll. På Stamnan og Uv er det gjort flere funn, deriblant inventaret fra en brent mannsgrav. Kjønnan har flere funn, de eldste går tilbake til 800-tallet. På Flå er det funnet innventar fra en mannsgrav, ved Ilbru et økseblad, På Havdal en vevskje av jern i en branngrav. Spydspisser og økser er funnet i Havdasløkkja, på Havdalsrabben og på Brattset. På Lånke søndre er det funnet innventar fra en branngrav, kanskje fra 700-tallet.
Nedenfor Sandfjellet er det funnet et sverd, en øks, en skjoldbue, 12 pilspisser og et ildstål, kanskje etter en jeger om har omkommet i fjellet. Ved Krokbekken er det funnet to knivblad og et gaffelformet lite redskap og ved Novsetra et økseblad og flere pilspisser
Andre minner fra eldre tid

I Novdalen ved Novsetra (Smedsetra) er det en gravplass. Her er det gjort myntfunn, et med mynter fra 1200-tallet og et fra rundt 1500.
Det er funnet en hustuft i området. Det er en teori om at dette kan ha vært et «sælehus» for pilegrimer. En gammel ferdelsvei fra Kvikne over Risenåsen til Soknedalen går her, og det vil være et naturlig veivalg for pilegrimer som kommer over Kvikne.
To gravplasser ved Grøtte er registrert.
Ved Stuthaugen og Krokbekken i Seierdalen er det nylig funnet mange grav- og rydningsrøyser.

Aktivitet utmark

Innledning

De lange historiske linjene viser en overgang fra jakt, fangst og samling gjennom tusener av år til stedbundet landbruk. Fangstgroper i store systemer vitner om at fangst av storvilt har vært en viktig gjennom tusener av år. Utmarka har fra gammelt av vært sjølve grunnlaget for overlevelse. Ennå for hundre år sia ble fortsatt en stor del av nødvendige ressurser til gardsdrifta henta fra markaslått og sanking av anna vinterfôr. I to tusen år har jernøksa vært til nytte når skogen lettere kunne nyttes til brenneved og bygningstømmer. Håndsaga ble alminnelig tilgjengelig først for ett hundre og femti år sia, mener forskerne. Moderne skogsdrift blir omtalt under kapitlet om landbruk og gardsdrift. Der finner du også markaslåtten.

(Her ser vi nærmere på jønnblæstring, tjurrubrenning og kullbrenning som eksempler på egne, halvindustrielle næringer der skogen var hovedressursen og produktene i sterk grad gikk til salg og liketil eksport. Aktiviteten var mest knytta til punkter ute i terrenget, sjøl om det medførte mye arbeid med forberedelser, tillaging og stell av støttinger og slaer, kullkorger og mye annet. Kvartler til tjurrufrakt trengtes i tusenvis, og bøkkerfaget må ha vært godt kjent og utbredt. Det meste av historien og omfanget har vært dekt over av mose, lyng og glemsel inntil de siste tretti åra da blæstre og miler ble forsøkt lett opp igjen og registrert..

Kullbrenning i reismiler var knytta til den lokale metallindustrien i smeltehyttene, men den eldre måten å lage kull i mindre groper er det også spor etter. Da trengtes kull til den tids jønnblæstring og til smiene. Storstilt tjurrubrenning hadde industrielt preg og sysselsatte gjennom 350 år trolig nesten hundre mann i snitt sjøl om konjunkturene svingte mye.)

Fangst

Fangst av villrein var en viktig del av livsgrunnlaget for de første som kom til våre områder etter siste istida. De fulgte etter reinen og hadde mange metoder for å drepe dyra. De kunne jage flokker inn i feller, ut i vann eller utfor stup. Gravde eller murte groper og graver kom senere. Den eldste dateringa

av fangstgrop er fra 3700 f.Kr. men er usikker. Et bogestille er en lav steinmur, gjerne med bueform, som jegeren, utstyrt med pil og bue eller spyd, kunne skjule seg bak. Slike ble bygd fra steinalderen av, men også i nyere tid har jegere innsett fordelen av å ligge i skjul, og så har de bygd nye.

Ved Orkelkroken på Oppdalssida, der vårt hoveddalføre starter, er det boplasser som er 8800 år gamle. Et langt, sammenhengende fangstsystem deler vi med nabokommunen i sør. Det går fra Granholtet til Oppdal og har 450 groper, 77 av dem i Rennebu. Sammen med ei rekke på Oppdalssida fra Ørnkjellhaugen på Nerskogen forbi Skarvatnet med nesten 200 groper sperret de den frie ferdselen for rein på trekk mellom Trollheimen, Ramsfjell og Orkelsjø-/Knutshøområdet. Disse trekkene må ha opphørt for lenge sia, mens trekkveiene i områder der reinen har hatt fast tilhold i lang tid går på nøyaktig samme måte gjennom årtusener. Mellom gropene var ledegjerder av stolper og kvist satt opp, og dyra ble ledet mot gropene som var skjult med et dekke av kvister, mose og lyng.

Disse gropene er i dag av formen elggrop, inntil 2,5 meter djupe. De har blitt ombygd etter at reinstrekkene forsvant. Mange mener at reingraver i løsmasser opprinnelig var smale og rektangelforma med loddrette vegger. De måtte da ha vært tømret, og lignet i formen på steinmurte reinsgraver i høyfjellet.

De traktforma elggropene vi ser i dag var kledd innvendig med stående halvklovninger. Dette gjorde det umulig for evt. frie bein å få «klovfeste». Reingravene i høyfjellet er mindre. De er murt av stein der den er tilgjengelig. Det er ikke funnet steinmurte graver i Rennebu. Ei grop ved Holmtjønna og ei i Ilfjellet har ei grop hver der noe stein er brukt. Det er ledegjerder av stein på to sider ved begge disse, og de ligger vesentlig høyere oppe enn de øvrige gropene, begge mellom 1080 og 1100 moh. Ellers er kun få over 900 moh.

Nordvest for Ramshøpiken er et massefangstanlegg hvor reinsflokken ble jaget opp i ei bergslukt hvor den ikke kom videre. Det er flere gode, naturlige bogestiller bak store steiner, og anlegget har knapt sidestykke i Trøndelag.

I tillegg er tre bogestiller registrert i Leverdalen og Vorafjellet. En steinmuring opp for Klevflata er uavklart.

Laksefiske

Orkla har gjennom alle tider vært en god inntektskilde for grunneierne. Enten i form at matauk eller utleie av fiske/overnatting. Laksen går opp til fossen Stoin, ned for Sundset.

Fra 1870 årene og utover til begynnelsen av 1900-tallet var det stor aktivitet omkring laksefisket i Orkla. Det var i all hovedsak engelske laksefiskere (lakselorder) som kom. I Rennebu hadde de en base på Søgard Hoel. I Meldal var det Nordstuggu Grut som huset de engelske fiskerne. Både på Hoel og på Grut var det egne hus – engelskstugguer, som huset fiskerne. De hadde bl.a. egne guider og roere til å betjene laksefiskerne. På Hoel bodde det fiskere fra 1889-1913.

Firmaet Lumley & Dowell, London, ga en periode (1899-1914) årlig ut bøker som reklamerte for norske lakseelver og hadde opplysninger om forskjellige vald i elvene. (Norwegian Anglings).

I 1871 ble laksefisket på hele strekningen i Rennebu leid ut til det engelske selskapet Parker & Simonds for 10 år. I 1891 leide Simonds & Johnsen strekningen nedenfor Mærk bru (-Ry), samt Foss, Grut og Jerpstad for 10 år. Denne kontrakten ble forlenget i 25 år fra 1901. Det ser ut for at denne kontrakten ble avbrutt etter kort tid, for Thorvald Beyer tok over mange elvestrekninger allerede i 1902. Da ble også teinefiskeretten i Pollen/Pollfossen (eid av Gorset-gårdene og søstuggu- og nordstuggu Grindal) leid bort for en periode på 20 år. Eierne skulle imidlertid få lov til å benytte vannfallet i fossen til industrielt bruk. Grunnen til at de da leide teinefiskeretten var at de ville forvisse seg om at teinen ikke ble brukt og at det bare ble drevet stangfiske i elva.

Av forskjellige årsaker, bl.a. 1. verdenskrig og dårligere tider, ble nok ikke denne kontrakten fullført. Sportsfisket kom i en bølgedal. Det ble utover også lite med laks som gikk opp i elvene og det ble nødvendig med klekkerier for å opprettholde bestanden. Også i være dager er det mange begrensninger i laksefiske. Det er bl.a. en grense på 1 laks i døgnet.

Redskaper til laksefiske

Det har vært brukt ulike fangstredskaper for laks opp gjennom tidene. Teinen som sto i Pollfossen (v. Gorset/Grindal) er så vidt vi vet den eneste i Rennebu. Den fanget fisken på tur opp elva. Ellers ble det brukt sløer. Det var bl.a. plassert 2 slike ved Gorset (Mellom Igdhølen og Jorhølen, der elva er på sitt bredeste). Der var det murt opp tre rader med stein (sløegarder). I enden av disse lå sløene. Sløegardene styrte fisken inn i sløa når den kom med strømmen nedover elva.

Lakseklekkeri ved Jorli

Laksebestanden i Orkla (elvene rundt Trondheimsfjorden) har også tidligere vært årsak til bekymring og restriksjoner. Det var lite eller ingen sportsfiskeaktivitet i mange år på grunn av total mangel på laks. De mente derfor at den eneste muligheten til å få opp bestanden igjen var ved kunstig befruktning og at det måtte en storstilt aksjon til.

Allerede i 1883 fikk Ole O. Grudt, Meldal tillatelse til, inntil videre, å fange laks i tiden 20.9. – 31.10 for å «besætte med Stamfiske et Udklækningsapparat paa Gaarden Jordli i Rennebo». Om dette var ved oppstarten av anlegget er ikke bekreftet.

Det har også vært et anlegg ved Vangseng, men det var ikke i drift særlig lenge.

Det har gjennom årene vært vanskelig å skaffe stamlaks til klekkeriet ved Jorlia. Det var derfor nødvendig å hente rogn bl.a. fra Tiller i Trondheim (Nidelva). Enkelte ganger var det heller ikke mulig å få tak i rogn, slik at anlegget måtte stå tomt.

I mai 1934 ble klekkingsanlegget tatt av flom, men satt i stand igjen og kunne ta imot rogn når høsten kom. I 1936 meldes det at klekkeriet har bitt utvidet til å ta fra 20 liter til 72 liter med rogn. (1 liter rogn kunne bli til ca. 6000 lakseyngel, hvis man er heldig). Ole Gorsetbakk førte tilsyn med klekkeriet i mange år.

Når anlegget ved Jorli ble nedlagt vites ikke, men det var i alle fall i drift i 1940, da Orkdal fiskeristyre søkte om 850 kroner, men fikk 500 kroner til vedlikehold og drift av dette apparatet.
Anlegget skal ha blitt nedlagt da det ble krav om å sette laksen ut igjen. Dette syntes de var dyrplageri. Ettersom de som drev anlegget heller ikke fikk noen annen godtgjørelse, var det ikke noen som ville drive det lenger.

Også Innset Historielag har hatt prosjekt med innsamling av stedsnavn. Resultatene her er nå i ferd med å bli digitalisert, med formål å gjøre det tilgjengelig på nettet.

Det finnes også andre oversikter over stedsnavn, bl.a. i særoppgaver. Disse er også viktig å få med.

Det er lett for at mange navn forsvinner og det er derfor viktig at de blir nedskrevet og plassert på kart.

Bilder

Bilder er en stor skatt som det er viktig å ta være på. Dessverre blir mange kastet. Det oppfordres derfor til at de som ikke er interessert i bilder de har, kan donere dem til Bygdaarkivet (Historielaget).

Historielaget samlet inn rundt 1000 bilder på 1980-tallet. De ble katalogisert og oppbevart. Det finnes også negativer av bildene som er brukt i Norges Bebyggelse. Tanken er å få disse gjort tilgjengelig for allmennheten også. Dette arbeidet er allerede under planlegging.

Det er også mange private bildesamlinger som skulle vært gjort mer tilgjengelig. Dette er også noe som man skal forsøke å få til. Det blir undersøkt om hvordan alle bildene kan gjøres tilgjengelige. Selvsagt må eierne gi sitt samtykke.

Det er stor aktivitet på facebook, bl.a. Rennebu i bilder, med identifisering av folk og landskap. Dette er en viktig arena for slikt arbeid. Tiden renner snart fra oss, men vi får prøve å redde stumpene.

Widerøes skråfotoarkiv (flyfoto) ble solgt i 1970. Alle norske kommuner fikk tilbud om å kjøpe bildene for sine områder, men det gjorde ikke Rennebu. De er imidlertid å finne i Widerøes Skråfotoarkiv. Her er det bilder fra 1958, 1962, 1969. SJEKK ÅRSTALL

https://www.nb.no/nbdigital/wideroe/

Nasjonalbiblioteket tilbyr nå eierkommunene å overta bevaringsansvaret for originalmaterialet. (Sjekk) – har jeg forstått dette riktig?) Kanskje det kan være en ide for Rennebu?

Andre typer flyfoto finnes hos Kartverket.

https://www.kartverket.no/til-lands/flyfoto

Også Innset Historielag har hatt prosjekt med innsamling av stedsnavn. Resultatene her er nå i ferd med å bli digitalisert, med formål å gjøre det tilgjengelig på nettet.

Det finnes også andre oversikter over stedsnavn, bl.a. i særoppgaver. Disse er også viktig å få med.

Det er lett for at mange navn forsvinner og det er derfor viktig at de blir nedskrevet og plassert på kart.

Bilder

https://www.nb.no/nbdigital/wideroe/

Nasjonalbiblioteket tilbyr nå eierkommunene å overta bevaringsansvaret for originalmaterialet. (Sjekk) – har jeg forstått dette riktig?) Kanskje det kan være en ide for Rennebu?

Andre typer flyfoto finnes hos Kartverket.

https://www.kartverket.no/til-lands/flyfoto

Gruver og skjerp

Kvikne Kobberverk

Et malmfunnet på Kvikne i 1629 ble starten på Kvikne Kobberverk. Hans Lauritzen, prest i hovedsognet Tynset, drev utvinningen i to år for egen regning i den såkalte "Prestens Grube". To år etter det første malmfunnet ble det gjort et nytt funn 200 m lenger sør. Driften ble etter hvert flyttet dit. Denne gruva fikk navnet «Gabe Gottes/Guds gave». Dette navnet ble den første tida brukt om hele bergverket.

Smeltehyttene lå ikke der gruvene var, men der det var tilgang på tømmer. I tur og orden ble det bygd smeltehytter ved Ya, Svergja og Brevad.

Allerede i 1639 ble det mangel på skog på Kvikne, og det ble aktuelt å bygge smeltehytter i mer skogrike områder. Valget falt på Innset, og i 1640 ble det dermed bestemt at all smelting skulle legges dit. Brevadshytta var imidlertid likevel i drift til 1656.

Hytteanlegget på Innset lå på begge sider av Orkla ved den gamle Hyttebrua. Anlegget ble ødelagt av brann i 1783, men ble bygd opp igjen. I dag finnes navn som Malmplassen, Hytteplassen, Røstplassen, Kullhuset og Kisthåmmåren som minne om drifta i området den gang.

Nåverdalens første smeltehytte var et privat foretagende, og altså ikke en del av Kvikne kobberverk. Det ble igangsatt i 1653 av Berghauptmann Johan Christian Lepine. Denne ble kalt Bentshytta etter hytteinspektøren Bernt Hinsk og nedlagt etter få år. Malmen ble her hentet i en gruve i Nåvedalen.
I 1789 ødela den legendariske flommen "Storofsen" både gruvene på Kvikne og smeltehyttene på Innset og i Nåverdalen. Ny hytte i Nåverdalen ble oppført i 1790 der Bentshytta hadde ligget. Fire år senere overtok kjøpmann Hans Carl Knutzon hele verket, og han konsentrerte malmdriften om Nåverdalsgruven eller Nyberget. På tross av tap ble virksomheten av hensyn til arbeiderne opprettholdt til 1814.

I 1864 dannet stortingsmann og gårdbruker Anders Olsen Sæhli, postinspektør Henrik C. Borchgrevink og bokhandler H. A. Samuelsen på Hamar, Nybergsgrubens Participantskab. Hensikten var å gjenoppta driften ved Kvikne kobberverk, og nok en gang ble det oppført en smeltehytte der Bentshytta hadde vært. Det er sjaktovn fra denne hytta som fremdeles står. Produksjonen kom i gang i 1867 og varte til april 1870. Den korte driftsperioden kom trolig av at jernbanetraseen ble lagt over Røros i stedet for Kvikne.

Det var også forsøkt drift ved Nyberget fra 1918-1920. Smelteovnen ble fredet i 1959.

Innset/Næverdal/Nyberget gruve

I 1650 ble det gjort funn av en malmgang ved Næverdal.

Denne gruva fikk navnet Næverdal eller Innset gruve, senere Nyberget.

Som nevnt tidligere, ble smeltehytta i Nåverdalen bygd i 1753, og malmen fra denne gruva ble smeltet der.

Det var også forsøkt drift ved Nyberget fra 1918-1920.

Nå skal det igjen prøvebores ved Nyberget. Et australsk firma (Kuniko) skal allerede i mars 2023 starte med dette.

Undals Verk

Bergverksdrifta ved Undals Verk startet i 1659. Den lå under Kvikne kobberverk, en tid også under «Sognedals Kobberverk». «Sognedals Kobberverk» ble opprettet 1665, men drevet under Kvikne kobberverk

I en 10-års periode var det smeltehytte ved Ilbrua, hvor kobbermalmen ble smeltet. Den ble lagt ned i 1671. Malmen ble fraktet langs Holtvegen fra Skamfer til Ila.

Det var så et lengre opphold i gruvedriften, men i 1750 ble den igjen startet. Nå ble malmen smeltet på Innset (Nåverdalen).

Den første tida var det produksjon av kobbermalm, men etter 1865 ble det kobberholdig svovelkis som ble produsert.

Driften ved verket har vært nedlagt og satt i gang igjen mange ganger opp gjennom tidene, og ble siste gang nedlagt i 1971. Nå er det imidlertid ny interesse for ev. ny drift både her og på Innset. Et australsk selskap skal prøveborre begge steder, med oppstart allerede i 2023.

St. Olafs jernverk

Ved St. Olavs jernverk i Flåmoen var det aktivitet mellom 1852-1865. Den første utsmeltingen ble foretatt først i 1855. Malmen ble brutt i Ramsfjellet, Varberget, Olafskleiva og Flå-åsen. I dag er bare deler av den vann-kanalen som ble bygget mellom demningen i Orkla og verket som er synlig.
I 1880 ser det imidlertid ut for at Iver Falkenberg prøvde å finne investorer i utlandet som var villig til å gå inn med kapital i ny drift ved St. Olavs Jernverk. Han utarbeidet en beskrivelse på engelsk av gruvene her. Han nevner en ved Flå, og 3 i Rams (Ramsfjellet?). Dette lyktes han nok ikke med, da det ikke ble drift der igjen.
Prøvedrift

Det har vært drevet prøvedrift/skjerp mange steder i Rennebu. Bl.a Jorfjellet, Igda v. Gorset, Skamfjellet, Mærk, Grøtte, Hammersætra, Aunrøa, Leverdalen og Bjørkåsen (Igle Grube).

Så sent som i 1976 ble det gjort befaringer av en rekke gamle kisforekomster i Rennebu-området (Vora, Nertjøna, Nylykkja, Bjørkås, Hestvatnet, Brennfjellet, Ilbogen, Aunrøa, Hakefjellet, Kalddalen 1-8 og Hammersæter skjerp, samt Ilbogen og Vasli gruve).

Problemer med frakting av malmen har vært av stor betydning for at både skjerp ikke ble videreført og gruver nedlagt. Det var lenge store forhåpninger om at jernbanen skulle komme opp Orkladalen. Det gjorde den som kjent ikke, og det skal ha vært bare en stemmes overvekt for Gauldalen.

Ilbogen Gruve

Her har det vært drift en gang. Det finnes gamle slaggrester som viser at det har vært malmutvinning her. Det har også vært et gammelt dagbrudd. (Gruvedrifta på Ilbogen av Anne Hoel, historielagets årsskrift 2005, s. 50).

Vassli Gruve

Det er drevet prøvedrift på forekomsten sannsynligvis en gang på 1800-tallet. "Gamle Vasli grube" ble mutet (dvs. funnet ble registrert) i 1902. Mineraliseringen ble undersøkt i 1970 av Lindberg (1971) og i 1976 av Nilsen & Rohr-Torp (1976). Folldal Verk A/S målte i 1985 geofysikk i stikningsnett over forekomsten. (fra Malmdatabasen, NGU).

Se oversikt under litteratur for mer informasjon om dette.

Klebersten

I dalen på oppsiden av veien ved Bortstuggu Brattset ligger det et kleberstensbrudd. Det er spor etter uttak av klebersten fra lang tid tilbake. Sjur Brattset mener at dert her kan ha vært btatt ut sten til Nidarosdomen.

Sist i det 18. århundre ble det hugget ut sten til lysomner her.

Sjur brukte også kleberstenen til å lage nytte- og pynteting av forskjellig slag

Skifer

I området Nerskogen, Skaret og Minilldalen er det mange forekomster av skifer. Mest kjent er skiferbrudda i Svahøa.

Granitt

I Tosetmorka var det tatt ut granitt til muring av bærebuen i Orklabrua. I senere år er det etablert et nytt granittbrudd i området. Herfra er det blant annet levert granitt til Operahuset i Oslo.

I Innerdalen er dret også et granittbrudd.

Henberg
I Ryphøa ved Hevertjønna er det et «Henberg» der det har det var tatt ut hener, brukt til skjerping av egga på forskjellige redskap, så som kniver og økser.

Gårdsdrift

Kort innledning:
bygninger på gården, setre, slåtteng, produkter utmark, skogbruk, husmannsplasser, redskaper

Jordbruk med husdyrhold og skogbruk har tradisjonelt vært det viktigste næringsgrunnlaget i Rennebu. Først i 1950-åra er det oppgitt at 80 % av folket i bygda var knyttet til disse næringene.

Mange gårder var så store at de som bodde der kunne brødfø seg der, uten andre inntekter, men det var også mange mindre bruk, der en trengte andre inntekter i tillegg til det gården kunne gi.

Husmannsplasser

På 1700- og 1800-tallet vokste folketallet og det var lite arbeid å få. Da kom husmannssystemet. Husmannen fikk disponere et stykke jord av en gård. Der kunne han bygge seg hus og dyrke litt jord, slik at han kunne ha litt husdyr. Som leie for jorda hadde husmannen pliktarbeide på gården, gjerne i våronna, slåttonna og kornskurden. I tillegg hadde han gjerne arbeide utenom gården, eller han drev med et håndverk, som for eksempel skomaker eller skredder.

Mot slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet fikk de fleste husmennene kjøpe bruket de hadde bygd opp, og ble selveiere.

Bureising

På begynnelsen av 1900-tallet ble det satt i gang et arbeide med bureising i Norge. Det vil si at det ble lagt til rette for å dyrke ny jord og etablert nye gårdsbruk. I 1908 ble Selskabet til Emigrasjonens inskrænkning grunnlagt, og i 1915 skifta det navn til Selskapet Ny Jord. Opprinnelig ble dette satt i gang for å bremse utvandringen til Amerika, men i mellomkrigstiden ble den overordnede hensikten å avhjelpe arbeidsløsheten og hjelpe unge mennesker på landsbygda å skaffe seg sitt eget levebrød. Noregs Småbruk- og Bustadbank ble opprettet. Denne ga lån til bureiserne. Det ble også gitt statstilskudd. I Rennebu var det mange som benyttet seg av dette. Vi kan spesielt nevne bureisingsgrendene Nerskogen og Løvåsen, men også i Gisnadalen og spredt ellers i Rennebu kom det opp mange bureisingsbruk.

Bergplasser

Etter at Kvikne kopperverk bygde smeltehytte på Innset i 1639 vokste folketallet på Innset. Mange av de som arbeidet ved verket ble tildelt «Bergplasser». Disse ble etter hvert selveierbruk.

Gården

Her holdt folket og husdyra til. I tillegg til å høste for til husdyra her ble en stor del av jorda på gården brukt til korn og poteter. Det gjaldt å være selvforsynt med det meste av mat.

På gården var det ofte mange hus, til forskjellige formål. Bolighus til folket, fjøs til husdyra, låver til høy og korn, eldhus til baking og slakting, stabbur til å oppbevare mat i, bastu til å tørke korn, kvern i en nærliggende bekk eller elv, smie til å lage og reparere redskaper, jordmastu til å oppbevare mat i (datidens kjøleskap), staurskjule til lagre hesjestauren i og vedskjul. Om sommeren når kyrne beitet i utmarka brukte de et sommerfjøs som var plassert slik at kyrne slapp å gå over innmarka når de skulle melkes.

Setrer

For å utnytte det gode beitet i utmarka (fjellet) hadde mange gårder setrer. Dit flytta de buskapen om sommeren. Noen gårder hadde to setrer. Ei som ble brukt vår og høst, og ei som ble brukt om sommeren. Vår- og høstsetra lå nærmere gården, sommersetra lå nærmere fjellet.

Slåtteng

Ettersom mye av jorda på gården ble brukt til korn og poteter ble en stor del av foret til husdyra skaffet på setervoller og i slåtteng i utmarka. Der ble det bygd høyløer der foret ble lagret, eller høyet ble lagt i stakk. Så ble foret kjørt hjem med hest og slede på vinterføre, gjerne på etterjulsvinteren. Mange steder ble det også bygd slåttestuer der de kunne bo mens de holdt på med slåtten.

Slåttemyrer

Det ble høstet for på myrer etter at myrene var frosset om høsten.

Mosetaking

Reinmose ble brukt som for til husdyra. Mosen ble samlet i fjellet om høsten og lagt i lass. Når mosen ble hentet med hest og slede om vinteren kunne hele lasset veltes opp på sleden.

Torvsanking

Det norske myrselskap hadde i første del av 1900-tallet en kampanje for utnyttelse av torv til brensel og strø. I Rennebu var det torv til strø som var aktuelt. Torv ble tatt opp fra myrer som var egnet. Torva ble tørket, gjerne i hesjer med to tråder med passende avstand. Etterpå ble torva lagt i hus som var bygd til formålet (torvhus) og oppbevart der til den ble kjørt hjem, gjerne på vinterføre. På Innset vet vi om fem plasser hvor det har vært tatt torv, derav tre med torvhus.

Skogsdrift

Skogen var en viktig ressurs som hørte til gården. Der kunne en finne tømmer til å bygge opp husa på gården, og ved til oppvarming. Etter at det ble åpnet for salg av materialer ble det solgt tømmer til de som hadde sagbruk (se kapittel om sagbruk under Industrielle kulturminner).

Mye av tømmeret gikk i en periode til sagbruk på Orkanger og Geitastrand. Da var tømmerfløting den viktigaste transportmåten. Dette foregikk fram til midten av 1950-talet. Starten var langs store deler av Orkla. På Innset vart det fløtt både i Orkla og Inna og kanskje også så langt opp som til Nåverdalen eller Storfossen. Ein veit at det vart hogge grovt tømmer på Nerskogen før første verdskrig og dette vart fløtt med Grana.

For å lette fløtinga vart det noen steder bygd demninger for å auke vassføringa. Slik demning er det synlege restar av i utgangsosen frå Jølvatnet. Det vatnet som vart slept derifrå skulle auke vassføringa i Resa og gjere det mogleg å fløte tømmer der.

Fleire plassar i Orkla var det bygd treskjermar som hindra tømmeret frå å reka inn på tørt land. Det statlege vassdragsvesenet mura skjerm på østsida av straumnakken i Igdhølen sist på 1950-talet. Før hadde det vore ein treskjerm både der, i Gorsethølen og ved Pollfossen. Lite eller ingenting av dette er synleg i dag.

Samsike kulturminner

Industrielle kulturminner

Bruk av vatten og vasskraft

Vatten til bruk i hushaldet og til husdyr

Før vart bustader helst plasert nær til sikre vasskjelder. Vasskjelda kunne vere vassdrag eller oppkomme og vatnet vart henta i hus i tynner eller bøtter.

Seinare vart det bora hol i trestokkar for å få vatnet inn til eller inn i husa.

Kulturminner kan vere dammar, kanalar, vasshol kledde med stein eller tre. Trerør til springvatten finns på bygdemuseet.

Vatning eller drenering

Omfattande vatning av kulturplantar er det lite eller ingen dokumentasjon av frå eldre tid i Rennebu, og det er først i seinare tid at dyrka jord har vorte drenert med steinsetting Trstupar eller rør av tegl eller plast, men det finns eksempel på kanalar for å leida overskotsvatten i overflata bort frå dyrkajord. Frå eldre tider det lite eller ikkje snakk om kunstig vatning.

Kulturminner er opne veiter som styrer vatnet bort frå dyrkamark, men som også kan føre vatnet fram til hus.

Vatten til transport

Orkla, men i mindre grad også Inna, Grana og sjøar og vatten har vore til hinder, meir enn til hjelp for transport av varer, dyr og menneske, men det har henda at Orkla har vore trafikkert med skeiser og sparkstøtting, også med doning trekt av hest eller okse.

Tømmerfløting var fram til midten av 1950-talet den viktigaste transportnåten i Orkladalen. Målet for fløtinga var Orkanger eller Geitastranda. Starten var langs store deler av Orkla. På Innset vart det fløtt både i Orkla og Inna og kanskje også så langt opp som til Nåverdalen eller Storfossen. Ein veit at det vart hogge grovt tømmer på Nerskogen før første verdskrig og dette vart fløtt med Grana.

Kulturminner er kvernhus med kvernkall og kvernsteinar, damanlegg, kanalar, rør, elektrisitetsverk med aggregat som enno står og dels leverer strøm.

Ein kan finne omfattande system av kanalar og damverk som samlar vatn frå to eller fleire bekker for å auke vassmengda eller forlenge perioden med nok vatn. Vatnet kunne også styras frå ein plass til ein annan, ettersom det var bruk for det.

Sagbruk

Før teknikken med å sage tømmeret til planker og bord ble tømmeret kløvd med øks og kiler. Enda finnes det nok bord som er laga på den måten i gamle burs- og låvegolv.

De første sagene som ble drevet med vasskraft kom i bruk i Trøndelag mot slutten av 1600-tallet, men i Rennebu gikk det nok enda en del år før de første sagene kom.

De som skulle starte sagbruk måtte ha kongelig løyve, og som regel fikk de bare løyve til å skjære til eget bruk. I 1661 er det nevnt tre sagbruk i Rennebu. På Stamnom og Uv var seks gårder sammen om

ei sag, og tre gårder var sammen om sag ved Gorset. Begge disse hadde løyve til å sage til «husfornødenhet». På Sundset derimot hadde de løyve til noe salg av materialer.

Fra 1770 ble det lettere å få løyve til å ha sagbruk, og det ble bygd flere sagbruk i Rennebu. I 1781 er det nevnt 10 sagbruk i bygda. Det var vanskelig å hold kontroll med at sagbruka drev i henhold til løyvet, og i 1795 måtte Kongen ta konsekvensen av dette og kvantumsfastsettinga ble opphevet.

Alle disse første vassdrevne sagene var oppgangssager.

I den nyere tid har det vært mange sagbruk i bygda. Mange har hatt gårdssag til eget bruk, og kanskje tatt på seg litt «leiskur» for andre. Noen har satset litt større og satset på salg av materialer, delvis med tømmer fra egen skog, men også av innkjøpt tømmer. Av slike kan vi nevne Bakke Bruk (Kalsåsaga) på Rennebuskogen, der var det etter hvert også produksjon av dører og vinduer og ferdighusfabrikk, Granmo Bruk sør for Kløftbrua, Inna Bruk på Innset og Fagerhaug Bruk på Gisna.

Ikke minst må vi nevne Erling Sande som i 1952 kjøpte seg et sagbruk på Berkåk. Erling ville utnytte materialene som ble produsert på sagbruket lokalt, og startet i 1956 med serieproduksjon av ferdighytter. Dette utviklet seg til å bli landets største produsent av ferdighytter.

Kraftverk

I tillegg til drivkraft for sagbruk ble vasskrafta brukt til mange andre ting. Kvernhus, stamphus og også etter hvert trøskeverk utnyttet vasskrafta.

Så ble det mulighet til å omforme vasskrafta til elektrisitet, og de første kraftverka dukket opp. Det var Sivert J. Gunnes som bygde det første kraftverket i bygda i 1910. Verket ble bygd i Dalsbekken på Gunnes, men Sivert hadde foretatt reguleringer slik at vann både fra Gautvella og Fjellslettbekken var overført til Dalsbekken.

Etter det ble det bygd mange kraftverk i Rennebu, i alt 19 forskjellige anlegg ble bygd i perioden 1910-1949. Først etter Aura-utbygginga i første halvdel av 1950-tallet var hele bygda forsynt med elektrisk strøm.

Samferdsel og infrastruktur

De gamle hovedveiene gjennom bygda

Fra Gudbrandsdalen kom veien over Rennebuskogen, med skysstasjon på Sundset, ned til Orkla ved Vangseng, der det var bru over Orkla. Der var det veidele, en vei forsatte mot Gauldalen og en mot Orkdalen.

Veien til Gauldalen gikk opp Berkåksbakkene med skysstasjon på Bjerkaker og videre oppover til Berkåk. Den kom ned til dagens E6 ved Buvatnet og fulgte på vestsiden av denne helt til kommunegrensa. Ved Valøkkja kom Holtveien innpå. På Garli var det skysstasjon.

Veien til Orkdalen gikk opp bakkene til Eggan, fortsatte forbi Sliper og ned Olavskleiva til Flå. Fra Flå gikk den på østsida av dagens riksvei til Stamnan. Vider forbi Sandbrekka og forbi Bærsbru-berga over ei trebru langs berget. Så fulgte den stort sett dagens vei til Voll. På Hårstad var det skysstasjon. Så fortsatte veien over
Hårstadåsen, gjennom Herremsgrenda til Reberg og over Mærkesbrekka til den kom inn på Tverdalsveien. Deretter fulgte den stort sett dagens trase av Tverdalsveien til Gorset, hvor den skrådde seg opp i lia, til Bruabakken og derfra skrått opp mot Jorlia. Derfra fulgte den høydedraget mot Meldal grense ved Galgeberget.

Fra Orkdalsveien ved Eggan var det også en forbindelse til Holtveien. Den gikk gjennom Kosberggrenda, over Vardsegga og inn på Holtveien ved Nygardssetra.

Ved skysstasjonen Sundset gikk det vei over til Innset/Østerdalen. Den krysset Orkla ned for Budenget, krysset dagens E6 litt nord for Kløftbrua, fortsatte oppover til Innset og krysset riksvei 3 litt sør for Langbrekken. Fortsatt så oppover til Innset kirke og videre til Nåverdalen der det var skysstasjon.

I Nåverdalen var det veidele. De som kom fra Østerdalen over Kvikne kunne der velge om de skulle reise over Innset til Sundset, eller følge Holtveien til Valøkkja og skysstasjonen på Garli.

Omlegging av hovedveiene til dagens traseer

I 1860 kom det ny vei fra Oppdal til Valøkkja (dagens E6). Det kom da ny skysstasjon på Ulsberg, og skysstasjonen på Bjerkaker ble flyttet opp til Berkåk.

I 1868 ble det bygd vei til fra Nåverdalen til Ulsberg gjennom Innsetlia.

I 1920-årene ble det bygd vei fra Kløftbrua til Sundset, og i 1929 so det ferdig ny vei over hele Rennebuskogen fra Sundset til Skjepphaugen.

I 1862 ble det bygd ny vei fra Berkåk til Flåmoen, og i 1880-åra ble den forlenget til Stamnan.

I 1886 ble det foreslått at veien nedover dalen fra Mærk bru skulle gå på vestsida av Orkla. I 1899 var ny Mærk bru ferdig, og i 1901 var hele veien gjennom bygda ferdigbygd.

Hva synes av de gamle hovedveiene i dag?

Over Rennebuskogen, fra Oppdalsgrensa til Sundset er den gamle veilina intakt, og er kommunal vei for de som bor der. Over resten av Rennebuskogen er den gamle veilina i god stand på enkelte strekninger, og brukes der til trase for pilegrimsleden.

Pilegrimsleden følger også deler av den gamle Orkdalsveien. Det gjelder fra Eggan til Flå, fra Herrem til Reberg og fra Mærk bru til Meldal.

Den gamle veien fra Sundset til Nåverdalen er intakt fra Innset kirke til Nåverdalen, men ellers er det bare bruddstykker av veien som er synlig i dag. Fra Nåverdalen sørover til fylkesgrensa er den gamle veien mot Kvikne godt synlig.

Hele Holtveien er intakt, og for en stor del kjørbar med bil. Strekninga forbi Døvatnet er minst vedlikeholdt.

Andre veier i bygda

På et kart før 1600 er det inntegnet en vei som går forbi Buvatnet, over Ilfjellet og videre til Hølonda – muligens om Ilbogen og øst for Holsjøen.

Det har trolig også gått en fjellvei mellom Ilbrua og Meldalen
Fra den nordligste delen av dyrkajorda i Jorlia, gikk det iflg. Einar Mjøen også en vei som skrådde seg ned via Nordgjerdet og til et va i Orkla like nedom Jorhølen. (Han mente det var gamle kongevei. ??).
Her var elva grunn og det gikk an å gå (vasse) over. Slik ble det forbindelse til ferdselsårene på vestre side av Orkla.

Det gikk også den gang vei fra Mærk bro på vestsida av Orkla. Først via en bro nord for Mærk (ved Parris) og over til Åsgrenda. Denne ble nok ikke brukt etter at Mærk bro ble bygd. Der har det vært en trebru før den av stein ble bygd i 1898-1899.

Nerskogsveien fra Grindal

Etter at bureisinga på Nerskogen tok til i 1927, og det etter hvert ble flere som slo seg ned her, ble det behov for vei også. Med «Arbeidsfylkingen» i ryggen, ble det bygd vei fra Grindal til Nerskogen. Veibygginga startet i 1933 og ble avsluttet i 1936. «Arbeidsfylkingen» var en organisasjon som skaffet arbeid for ledig ungdom i ei vanskelig tid.

Senere ble det bygd ny vei fra Hoel i forbindelse med Orkla-Grana-utbygginga. ÅRSTALL??

Kompensasjonsveien

Da det ikke ble noe av jernbanen nedover Orkladalen, ble folket i stedet lovet en vei – «kompensasjonsveien». Dette ble også et langt lerret å bleke. Kampen om jernbanen tok ikke slutt før i 1958, og det ble en lang kamp for å få midler til utbedring av veien. Mye ble tatt på sysselsettingsmidler. Det gikk godt ut på 1970-tallet før det ble skikk på saken.

Andre gamle ferdselveier og stier som er egnet til turveier

Tyskseterveien på Innset fortsetter til Innerdalen. Det er bilvei forbi Stortjønnvollen til Vonmyrshaugan. Derfra til Bustaden er det fin turvei.

Fra Eriksetra går det en gammel kjørevei/sti til Synnersetra. På turen har en utsikt mot Synnerseterfossan i Inna.

Fra Kloppløkkjveien i Gisnadalen til Olsmedalen er den gamle seterveien ryddet og merket. Det er også satt opp informasjonstavler.

En gammel ferdselsvei fra Innset kirke, over fjellet til Øiadalen er merket.

Sti fra Ytterhuskrokan til Berkåk (Skamfer og Berkåksmoen) via sløngbru over Orkla ved Uvsøya. Denne stien var mye brukt av folket på Rennebuskogen når de skulle til Berkåk.

Moveien som går fra Krokbekken (Flatmoen?) i Seierdalen til Fagerhaug/Oppdal.

Den gamle ferdselsveien fra Kvikne, over Novdalen og Risenåsen til Soknedal.

Veien som går forbi Buvatnet, over Ilfjellet og videre til Hølonda – muligens om Ilbogen og øst for Holsjøen. (ønske fra pilgrimskomiteen, v. Rune Vold).

Bruer

I Rennebu fins det både steinhvelvsbruer, hengebruer, slengbruer, fagverksbruer og moderne betongbruer. Bruer for både gående, kjørende og jernbane.

Hengebrua på Voll og Grøtbrua
I begynnelsen av 1890-årene ble den første hengebrua i Rennebu bygd. Det var en gangbru ved kirka på Voll. Et par år etter at denne ble ferdig, bygde Sivert Gunnes sin første kjørebru – ved Grøtte (1895). I 1934 ble hengebrua på Voll revet vekk og nå ble det bygd ei kjørebru. Denne brua ble bygd
av Jakob Gunnes, sønn av Sivert. Sivert Gunnes bygde i alt 8 bruer. I dag er det bare brua ved Grøtan og brua ved Vollan på Kvikne som er igjen. (Gamle Gunnesbrua?).

(HVILKE BRUER BYGDE SIVERT GUNNES? Er f.eks. Gorsetbrua ei av dem?).

Slengbruer

Mens en hengebru er en solid konstruksjon, konstruert for å tåle datidens kjøretrafikk, er en slengbru en enkel konstruksjon bygd for fotgjengere. Over elva mellom Aunan og Gårdsvoll fins det en skikkelig slengbru. Den ble bygd allerede i 1907 for barna som måtte krysse elva for å komme seg på skolen. Spennet her er på over 50 meter, og man opplever virkelig at brua slenger når man går over. Det er lagt ut netting for å ivareta sikkerheten, så det er en spennende, men sikker vandring over elva. Ei tilsvarende bru (bildet under) finner en over Orkla ovenfor Berkåksmoen. Denne ble brukt for å korte veien mellom Havdal og Berkåk.

Mærk bru er en av landets lengste veibruer med steinhvelsspenn. Brua over Orkla på FV 700 er fra 1899 og har et spenn på 30 meter. Da den var bygd var den Norges største steinhvelvsbru. Den er noe forsterket og utvidet, men det er fortsatt den opprinnelige konstruksjonen som bærer trafikken.

Steinhvelvsbrua avløste ei eldre trebru på samme sted.

Døåbrua

Dette er ei av bygdas minste steinhvelvsbruer. Den ligger ved Holtveien der veien krysser Døåa, ei lita tilførselselv til Orkla.

Holtveien var i sin tid så viktig at kong Christian VII i 1795 befalte at brua skulle settes i stand, og bygges hele 6 alen bred (ca. 3,60 m).

Orkla bru

Orkla bru på Innset er den største steinhvelvsbrua langs det norske jernbanenettet, og trolig også den lengste i Nord-Europa. Den er 84 meter lang med et hovedspenn på hele 60 meter. På grunn av den imponerende konstruksjonen har den fått tilnavnet «Dovrebanens Mesterverk». Den ble bygd fra 1911 til 1916 og ble åpnet i 1921. Selv om brua er i full bruk og trafikkeres av 20-30 tog i døgnet, kan den sees på som et levende kulturminne av høy ingeniørhistorisk verdi.

Det er ryddet en sti fra Øien gård ned til brua.

Jernbane

Jernbanebygginga har gått i faser. Strekningen Kristiania – Eidsvoll ble åpnet 1. september 1854. Mellom Trondheim og Støren ble den ferdig i 1864. Eidsvoll – Støren, om Røros, ble ferdig i 1877.

Dovrebanen

Dovrebanen er jernbanestrekningen mellom Eidsvoll og Trondheim over Dombås (opprinnelig betegnelse på strekningen Dombås – Støren). Den ble åpnet i 1921.

Kviknebanen

Kviknebanen er jernbanen som aldri ble bygd. Tre ganger har det vært gjort forsøk på å få bygd jernbane gjennom Kviknebygda, men hver gang har andre alternativ blitt valgt., selv om traseen over Kvikne ville vært den korteste.

Første nederlag var i 1872 da det skulle bygges jernbane mellom Eidsvoll og Støren. Valget ble Røros, bl.a. på grunn av gruvedriften der. Rørosbanen kom i drift i 1877.

Så ble det foreslått en stambane over Dovre (1893). Også da ble Kviknealternativet med i debatten, men tapte nok en gang (1908).

Da det ble snakk om ombygging av Rørosbanen til bredt spor ble Kviknebanen igjen aktuell, men også denne gang ble det tap (1935). Arbeidet med omlegging av Rørosbanen ble ferdig i 1941.

Orklabanen

Det var forslag om å legge jernbanen ned Orkdalen istedenfor Gauldalen.

Traseen var planlagt fra Berkåk, over Storås til Orkanger og videre via Børsa, Buvik til Trondheim (Heimdal). Det var også tenkt på en linje fra Storås til Surnadal, med forbindelse til Åndalsnes.

Det var gjentatte forhandlinger utover 1900-tallet om banen skulle bygges. Først i 1956 ble det endelig avklart at det ikke ble noe av prosjektet.

Da det ikke ble noe av jernbanen nedover Orkladalen, ble folket i stedet lovet en vei – «kompensasjonsveien». Dette ble også et langt lerret å bleke. Kampen om jernbanen tok ikke slutt før i 1958, og det ble en lang kamp for å få midler til utbedring av veien. Mye ble tatt på sysselsettingsmidler. Det gikk godt ut på 1970-tallet før det ble skikk på saken.

Posten

Postverket i Norge ble etablert i 1647. Nest etter sorenskriverembetet er postverket landets eldste statsinstitusjon. Postverket var i 349 år en statlig forvaltningsorganisasjon som i 1996 ble et særlovsselskap, og i 2002 omdannet til aksjeselskapet Posten Norge AS.

Hvor ofte postombringelsen skjedde, har variert mye opp gjennom tidene. De hadde ikke veier og framkomstmiddel slik som nå.

Før 1914 måtte nedre del av bygda (Grindal og grendene rundt) til Voll for å få utført posttjenester. Da fikk de imidlertid lov til å ha et brevhus på Bortstuggu Grindal. To år senere ble de utvidet til posthus. Dette var i drift til 1944 da posthuset ble flyttet til butikken på Grindal (Hauom).

I nyere tid har posthusene blitt nedlagt overalt, og post i butikk har overtatt.

Telefon

Den første telefonen i Norge ble montert i Ålesund i 1876. Landets første telefonsentral ble opprettet i Kristiania (Oslo) i 1880.

Til å begynne med var det flere kunder på samme linje (skilt med forskjellig ringesignal). Da var det egne sentraler rundt om, hvor sentralborddamene formidlet samtalene til rette vedkommende. Det var ikke mange som hadde telefon til å begynne med, og det var mange som gikk med telefon-bud til naboen.

Det var også en del som hadde telefonforbindelse til sætrene sine. Da ble det lagt ut hesjtråd som linje mellom apparatene. Dette var en privat løsning og medførte ingen kostnader utover opplegget/kjøp av utstyret.

Senere ble sentralene automatisert (den første i Stavanger 1926) og du kunne kontakte abonnenter direkte med egne telefonnumre.

Telefonen har hatt ei rivende utvikling. De første mobiltelefonene var store og ikke særlig «mobile». Etter hvert har de blitt mindre og mindre og nå er de også blitt en liten datamaskin. Fasttelefon-nettet er nesten helt faset ut og det er nå mobiltelefonen som er i bruk.

Immateriell kulturarv

Kulturdirektoratet definerer dem slik: Immateriell kulturarv er levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som blir overført mellom folk. Kunnskapen blir praktisert i dag og ført videre gjennom kreative uttrykksmåter, som håndverk, musikk, dans, mattradisjoner, ritualer og muntlige fortellinger. (Kulturdirektoratets definisjon).

Når det gjelder formidling av denne type kulturarv spiller frivilligheten en stor rolle. Mange organisasjoner, bl.a. Bygdekvinnelaget (tidl. Bondekvinnelaget), husflidslag m.fl. har gjort en stor innsats for å formidle forskjellige skikker her i bygda. Bruken av bakeriet på Stamnan er ett eksempel. Dessuten har Rennebumartnan vært en god formidler av tradisjonskulturen. Der har mange slags håndtverkere fått vist seg fram og formidlet kunnskap på hver sine områder. Også skolene har vært flinke til bl.a. å bruke de eldre til å fortelle om det som har vært – både når det gjelder slakting,
karding og spinning, veving m.m. Gjennom «den kulturelle skolesekken» har det fra sentralt hold også blitt satt fokus på dette.

Språk/dialekt

Dialekten kan variere endel innenfor et forholdsvis lite område som Rennebu. Før i tida fartet ikke folk så mye rundt, og hvert område hadde sine særpregede ord og uttrykk. Joar Fjellstad har samlet slike i boka si «Rennebumålet – Språket i Rennebu ved årtusenskiftet».

Kunst/håndverk

Gjennom alle tider har folk drevet med forskjellig håndverk, treskjæring, maling, tekstilarbeider o.l. Hvert område/utøver hadde gjerne sitt eget særpreg. I Rennebu har vi også hatt flere som laget bl.a. skap, kister, rokker o.l., og også de som malte disse. Noen var også dekorert med treskjæring.

Rennebuborden er en av Nordens eldste dobbeltvever og er tidfestet til 1100-tallet. Veven er omtalt som en kirketekstil, og den kommer fra en kirke i Rennebu.

Idrett/kultur

Rennebu har opp gjennom tidene hatt et aktivt idrettsmiljø. Det har de også i dag. Bygda har fostret både skiløpere, hoppere (?) og friidrettsutøvere. Det har vært flere hoppbakker og lysløyper. Større mesterskap har også vært arrangert her.

Mat

Det er mange tradisjoner forbundet med mat. Det var egne navn på måltidene (åbit, non, ……) Enten det var dåp, bryllup, begravelse eller andre sammenkomster var også mat viktig. Det var egne skikker for hvordan dette skulle være.

I 1996 var «Tradisjonsmat» tema på Rennebu-martnan. Rennebu bondekvinnelag var med som rådgivere og produsent. De sto senere for utgivelsen av boka «Tradisjonsmat i Rennebu», hvor mat og matskikk er nedskrevet og tatt vare på for ettertiden. Matskikkene er imidlertid i stadig utvikling. Vi blir påvirket at matskikkene rundt om i verden. Pizza, pasta og taco har blitt vanlig også i Norge.

Maten er imidlertid ikke lenger i samme utstrekning laget fra bunnen av. Det er mye halvfabrikata.

Interessen for mat har tatt seg opp den senere tiden, og det er innslag av matlaging nesten i hvert program. Det har også blitt mye kokke-konkurranser.

Klær og sko

Før i tida var det ikke bare å gå på butikken å handle det man hadde bruk for. Klærne ble også laget på gardene, hvor de kardet, spant, farget garn, vevde og sydde selv. Etter hvert ble det skreddere og skomakere som gjorde dette til et levebrød.

Sagn

Den tida det ikke var elektrisk lys, brukte de overgangen mellom dag og kveldsmørke til å fortelle historier. Det kunne være historier som hadde gått på folkemunne gjennom generasjoner. Det var vel tvilsomt om alle disse hadde rot i virkeligheten, men de ble fortalt som om de var sannhet.

Stedsnavn

Det har vært gjort mye arbeid opp gjennom tidene for å bevare stedsnavn rundt om i bygda. Rennebu Historielag hadde bl.a. et prosjekt på 1980-tallet hvor kart og navnelister ble laget. Nå viser det seg at ikke alle deler av bygda er dekt, og det er et arbeid på gang for å kartlegge det som mangler og ev. finne eller lage nye kart og navnelister.

Også Innset Historielag har hatt prosjekt med innsamling av stedsnavn. Resultatene her er nå i ferd med å bli digitalisert, med formål å gjøre det tilgjengelig på nettet.

Det finnes også andre oversikter over stedsnavn, bl.a. i særoppgaver. Disse er også viktig å få med.

Det er lett for at mange navn forsvinner og det er derfor viktig at de blir nedskrevet og plassert på kart.

Bilder

Bilder er en stor skatt som det er viktig å ta være på. Dessverre blir mange kastet. Det oppfordres derfor til at de som ikke er interessert i bilder de har, kan donere dem til Bygdaarkivet (Historielaget).

Historielaget samlet inn rundt 1000 bilder på 1980-tallet. De ble katalogisert og oppbevart. Det finnes også negativer av bildene som er brukt i Norges Bebyggelse. Tanken er å få disse gjort tilgjengelig for allmennheten også. Dette arbeidet er allerede under planlegging.

Det er også mange private bildesamlinger som skulle vært gjort mer tilgjengelig. Dette er også noe som man skal forsøke å få til. Det blir undersøkt om hvordan alle bildene kan gjøres tilgjengelige. Selvsagt må eierne gi sitt samtykke.

Det er stor aktivitet på facebook, bl.a. Rennebu i bilder, med identifisering av folk og landskap. Dette er en viktig arena for slikt arbeid. Tiden renner snart fra oss, men vi får prøve å redde stumpene.

Widerøes skråfotoarkiv (flyfoto) ble solgt i 1970. Alle norske kommuner fikk tilbud om å kjøpe bildene for sine områder, men det gjorde ikke Rennebu. De er imidlertid å finne i Widerøes Skråfotoarkiv. Her er det bilder fra 1958, 1962, 1969. SJEKK ÅRSTALL

https://www.nb.no/nbdigital/wideroe/

Nasjonalbiblioteket tilbyr nå eierkommunene å overta bevaringsansvaret for originalmaterialet. (Sjekk) – har jeg forstått dette riktig?) Kanskje det kan være en ide for Rennebu?

Andre typer flyfoto finnes hos Kartverket.

https://www.kartverket.no/til-lands/flyfoto

Filmer

Har ikke fått klarhet i disse filmene ennå.

Mail til Joar Lyngen og John Anders Moe:

Oddbjørn Gorsetbakk hadde hørt at fotograf Berg hadde filmet da Nerskogsvegen ble startet fra Granabrua. Han mente også å ha hørt at Sigurd Resell på Løkken prøvde å organisere filmene etter Berg.

Planen skal ha en egen handlingsplan som synliggjør tiltak og formidling

Videre prosess

Planforslag vil legges ut på offentlig høring i slutten av april. Høringsperioden er 6 uker. Det vil komme informasjon om hvor og hvordan du kan bidra med innspill i denne fasen.

Avhengig av høringssvarene som kommer inn vil endelig vedtak av planen skje i juni eller september.

Innhold

Kulturminneplan for Rennebu kommune